I sin nye roman Rase utforsker Monica Isakstuen et ukontrollert sinne, et sinne som bobler opp i hovedpersonen i omgang med hennes nærmeste, mot barn og mann, mot de hun elsker høyest. Er det denne personen hun vil være, og hvor kommer dette raseriet fra? Rase er roman som på mange måter følger i fotsporene til Isakstuens brageprisvinnende roman Vær snill med dyrene, men i Rase er det et nytt liv som formes, med nye forhold, nye barn og nytt hus, og det er her det virkelig raser: Hvordan å leve med, og oppdra småbarn, den invasjonen av livet og oppgivelsen av selvet det medfører, frustrasjonen og den noen ganger totale hverdagshåpløsheten, og jeg-personens måter å forholde seg til og reflektere omkring dette på, er sentrale tema i romanen. Det er få som klarer å skrive om disse eksistensielle erfaringene like sterkt, og humoristisk, som Isakstuen. Rase er en roman som virkelig brenner, og som vil være med på å løfte Isakstuens allerede store forfatterskap enda et hakk.
Romanen viderefører noe av tematikken fra Isakstuens forrige roman, Vær snill med dyrene, som utforsket det eksistensielle i å være deltidsforelder for et småbarn. I Rase møter vi en hovedperson som inngår i en ny familiekonstellasjon, med nye barn, ny mann. Hun føler på et sinne som truer med å boble over mot dem alle, disse menneskene som hun setter aller høyest. Hvor kommer dette raseriet fra, og hvordan skal hun leve med det? Romanen utforsker det selvutslettende, frustrerende, hverdagshåpløse og selvbevisste i hvordan man som individ forholder seg til barneoppdragelse, familie og seg selv som menneske. Omtalen er utarbeidet av BS.
