Forlaget skriver om denne boka:
Man kan strides om grensene for "den nye romanen" i
Frankrike, men om dette lar det seg ikke gjøre å ha mer enn
én mening: Nathalie Sarraute (f. 1902) er en av dens for-
grunnsskikkelser. Etter manges mening dens fornemste re-
presentant. Barndom er den tredje av hennes bøker som
kommer på norsk (Tropismer, 1960; Planetariet, 1967).
Også i denne boken, hennes ukonvensjonelle selvbiografi
fra to-treårsalderen og frem til puberteten, synes hun å være
mer opptatt av det som ikke sies mellom mennesker, enn det
som blir ikledd ord (nesten alltid utilstrekkelige, misvisende ord).
Men hovedpersonen Natacha er ikke så anonym som de
fleste av Sarrautes skikkelser. Den lille jenta står oss fjernt i
tid og sted - hun vokste opp dels hos rike slektninger i tsar-
Russland, dels i høyborgerlige Paris -, men hennes situa-
sjon, som barn av fraskilte foreldre som begge finner seg
nye partnere, og med følelsen av å være i veien overalt mens
hun blir sendt som en (riktignok delikat emballert) pakke
mellom slektningene, den er aktuell som aldri før.
Det menneske som sto henne nærmest og ga henne en slags
trygghet, var faren. "Bare far var der bestandig." Men han
er sky og keitete og fjern på sin måte, han også; for å få ham
til å si at han er glad i henne, må hun late som om det er en
spøk. Kjærlighetshatet til moren, den røde tråd gjennom
beretningen, topper seg ved utbruddet av Verdenskrigen; da
har moren ikke tanke for annet enn å komme seg trygt hjem
igjen til Russland.
Gjennom hele barndommen er Natacha på jakt etter nærhet
og varme, oftest blir hun avvist, og likevel bukker hun ikke
under. Er det hennes gode hode som redder henne, eller
hennes innbitte trass? Leseren får svare. Natacha har meget
å lære dem som - med større eller mindre skader - er
kommet ut av barndommen, og for foreldre bør boken være
"pensum".
