Forlaget skriver om denne boka:
«Det siste jeg husket var at jeg satt på en benk i parken og så verden forsvinne.» Slik begynner Nicolay Lyche, som er forteller og hovedperson i denne romanen, sin fortelling. Han befinner seg i en dyp krise, han føler at han er på avstand fra verden, i en stillhet han ikke klarer å trenge gjennom. Gradvis blir det klart for ham at denne krisen kan ha en sammenheng med hans seneste bokprosjekt; forsøket på å skrive historien til sin kone, jødinnen Sarah. Samtidig opplever han at bruddet han i sin tid foretok med familien, til fordel for kunsten, har berøringspunkter med sivilisasjonsbruddet som Sarah så vidt overlevde. Romanen reiser spørsmål om hvordan vi begrunner vår eksistens etter folkemordet under annen verdenskrig, samtidig som kunsten og kunstnerens rolle problematiseres. For Nicolay blir konfrontert med det urovekkende spørsmålet: hva om kunstneren selv er en overgriper?
