Har bibliografi, noter, register
. - Kulturfond
. - Den russiske revolusjon i 1917 gjorde dypt inntrykk på den unge Arne Paasche Aasen (1901-1978), oppvokst som han var i en politisk radikal familie. I likhet med kameraten Rudolf Nilsen skrev han harmdirrende tekster der han fordømte tidens klasseskiller og hyllet arbeidernes kamp. Mens kameraten døde ung, fikk Paasche Aasen se et land med større sosial rettferdighet stige fram. Han fulgte arbeiderbevegelsen på veien til makten og ble framfor noen bevegelsens egen dikter. Hans «Vi bygger landet» ble et fast innslag på partimøter. «Finkulturelle» idealer betydde lite for Paasche Aasen; det var vanlige folk han var opptatt av å nå. Med sine vers-petiter i Arbeiderbladet (under psevdonymet Dorian Red) og tekstene til sanger som «Blåveispiken» og «De nære ting» lyktes han til gagns. Selv levde han som en bohem, barnløs og fri.
Barndomshjemmet til Arne Paasche Aasen på Grunerløkka var den reneste revolusjonssentral. Herfra ledet hans ultraradikale mor Augusta utgivelsen av syndikalistavisa Direkte Aktion. I årene før og under første verdenskrig ble kjente røde opprørere som Martin Tronmæl stadig observert gående ut og inn av leiligheten i Seilduksgata.
Den russiske revolusjon i 1917 måtte gjøre dypt inntrykk på en 16-årig gymnasiast og dikterspire med en slik bakgrunn. I likhet med kameraten Rudolf Nilsen skrev Arne Paasche Aasen harmdirrende tekster der han priste revolusjonen, fordømte tidens klasseskiller og hyllet arbeidernes kamp.
Mens kameraten døde ung, fikk Paasche Aasen se et land med større sosial rettferdighet stige fram. Han fulgte arbeiderbevegelsen på veien til makten og ble framfor noen bevegelsens egen dikter. Hans «Vi bygger landet» ble et fast innslag på partimøter.
«Finkulturelle» idealer betydde lite for Paasche Aasen; det var vanlige folk han var opptatt av å nå. Med sine vers-petiter i Arbeiderbladet (under pseudonymet Darien Red) og tekstene til Ønskekonsert-slagere som «Blåveispiken» og «De nære ting» lyktes han til gagns. Selv levde han som en bohem, barnløs og fri, men beholdt lojalt tilknytningen til Arbeiderpartiet livet ut. Ved inngangen til det nyrøde 1970-tallet valgte han likevel - som i sine unge dager - å tale makten midt imot, i en strid som splittet parti og folk.
