I årene 1900-1920 ble arbeiderbevegelsen en makt faktor i norsk samfunnsliv. Dette bindet redegjør for hvordan det skjedde og viser hvor-dan arbeidsgivere og borgerlige partier forsøkte å regulere og demme opp for arbeiderbevegelsens faglige og politiske innflytelse.
Arbeiderbevegelsen fikk i disse årene sine egne symboler og idealer, sin egen presse, sine egne forsamlingshus osv. Symbolene og idealene, særlig de antimilitaristiske, sto i skarp motsetning til etablerte normer i det norske samfunnet. Det førte til hyppige stridigheter og konflikter, noe som igjen svekket arbeiderbevegelsens tiltro til de nasjonale verdier. Venstre-regjeringens forsøk på å forby streikeretten bidro til det samme og til at mange mistet troen på at arbeiderklassen kunne fremme sine interesser ved hjelp av parlamentariske midler.
I arbeiderbevegelsen var det stor uenighet om hvilken linje fagbevegelsen og partiet skulle følge. Mange veier syntes å føre til målet, og de fleste var ennå uprøvde. Den faglige og politiske opposisjonen ble etter hvert organisert i Den norske fagopposisjonen og Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund, "den nye retning". Matmangelen i Norge og inntrykkene fra den revolusjonære gjæring i Europa under første verdenskrig forsterket motsetningene i norsk arbeiderbevegelse og bidro til at "den nye retning" erobret makten i partiet i 1918 og deretter i fagorganisasjonen.