«På sporet av den tapte tid er en roman som ikke bare reflekterer over kunst og handler om kunst; maleriet og litteraturen speiler hverandre og blir hverandres gjensidige uttrykk i Prousts verden. Og samtidig som verket har tallrike kunstnere i sitt persongalleri, løftes også dets mer trivielle personer frem i lyset fra billedkunsten ved stadig å bli betraktet som parallelle uttrykk til berømte kunstverk...
Som et sidelys inn over På sporet av den tapte tid kan man se de kortere tekstene om malerkunst som Proust forfattet i livets løp, fra de spinkle og lett presiøse diktene i Portraits de peintre fra 1896, tonesatt av Reynaldo Hahn, til refleksjonene over Picasso i forordet fra 1919. De tekstene som presenteres i foreliggende utvalg, er alle skrevet i årene omkring århundreskiftet - teksten om Chardin antagelig så tidlig som i 1895. De er innbyrdes nokså for-skjeltige, fra Chardin-artikkelens inntrengende og subtile analyse til de ordrike utgydelsene i artikkelen om Gustave Moreau. Alle har de imidlertid et budskap, og alle foregriper de, hver på sitt vis, viktige forestillinger i det endelige verk.»