Ingen stolte på Dagrun, hun som hadde tysk kjæreste. Men hun var ikke noe umenneske, var hun vel? Skyldig eller ikke skyldig, fiende eller venn, alltid risikerte hun å møte de vitende øynene til en hun hadde glemt, at hun dultet følget sitt i siden og hvisket noe med et skjevt smil. Det var den krigen. Og tiden etterpå, all den friheten og minnene.
