Forlaget skriver om denne boka:
Østerrikeren Thomas Bernhard (1931-1989) hevdet hele sitt liv at det var romanen Amras han satte høyest av alle sine egne bøker. Av omfang er det en nokså unnselig bok, men dette tidlige verket i hans produksjon danner på mange måter selve essensen av hans tenkning: Hvordan frigjøre seg fra en historisk og arvelig situasjon som på mange måter arter seg som et direkte overgrep på både fornuft og følelser - en krenkelse. Eller sagt på en annen måte, med romanens egne ord, hvordan gå fra å være et "jeg" til "jeg vil være".
"Vår barndom, som nok hang så inderlig sammen med våre foreldre nettopp fordi vi aldri bar blitt sjokkert av dem, bare alltid overlatt til oss selv, ikke uten at de oppdro oss, det var en meget fri og dermed streng oppdragelse... i dissse dagen var vår barndom mer nærværende for oss enn noen gang... gale som vi var, var det en trøst i vår galskap... Ofte satt vi overfor hverandre, vendt bort fra hverandre, i en katastrofal kropps- og åndsforfatning, etter lange perioder med rystelse av våre hjerner, da plutselig min kjære Walter sprang bort til vinduet, skremt av et rop... som fra og med et bestemt tidspunkt også jeg hørte... men i haven var det aldri den minste antydning til noe ropende menneske... men i flere uker hørte vi alltid samtidig at noen ropte... helt tydelig ropestemmene til våre foreldre."