Boken sammenfatter noen sentrale trekk ved norske intellektuelle tenkemåter om verdensutviklingen, «den andre» og «oss». Tidsepoken som forfatteren tar for seg, er tiårene da den politiske eliten bestemte seg for å erklære Norge som en humanitær stormakt på den globale arenaen. Gjennom en analyse av tre typer verdensbilder- romantiseringen av den tredje verden på 1970-tallet, over den humanistiske moralismen på 1980-tallet, til narsissistisk kosmopolitisme på 1990-tallet- identifiseres noen fellestrekk av stor betydning for hele nasjonens dannelsesprosess. Boken rekonstruerer og analyserer en intellektuell tradisjon som har skapt og gjenskapt periodens dominerende oppfatninger, basert på forestillinger om at historien er universell, at verdier er universelle, og at vi er alle er forskjellige, men det er kun utenpå.
