I Det internasjonale gjennombruddet (2017) hevder Terje Tvedt at en politisk elite har ført det norske folk bak lyset for å fremme sine egne interesser gjennom statlig finansiert bistand og massiv innvandring. Menneskerettighetene er blitt innført som en slags sekulær religion, og multikulturalismen er blitt statsbyggingsideologi. Ifølge Tvedt fins det ikke egentlig noe nasjonalt fellesskap i Norge lenger.
I denne boken gjennomgår Jostein Gripsrud Tvedts historieskrivning. Det viser seg at Tvedts bok ikke lever opp til elementære faglige krav: Mange steder mangler kildebelegg, viktige sitater jukses med, og en rekke forskere krediteres ikke. Boken er full av svulmende retorikk og avgjørende historiske feil:
Et «internasjonalt gjennombrudd» kan ikke tidfestes til tidlig 1960-tall.
Det stemmer ikke at Norge ikke hadde noen nevneverdig utenrikspolitikk før i etterkrigstiden.
Det er feil at tro at menneskerettigheter, multikulturalisme og «godhet» ble innført i Norge av et «humanitærpolitisk kompleks» for å tildekke egen nasjonsoppløsende virksomhet.
Underveis argumenterer Gripsrud for mer solid begrunnede perspektiver på «den norske godheten», menneskerettighetene og multikulturalisme samt på innvandringen og innvandringsdebatten.
«Denne boka ble påbegynt fordi Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet fortjente grundig kritikk på mange plan og punkter. Behovet for en slik imøtegåelse ble bare sterkere etter hvert som salgstallene steg. Kritikk ble fremmet i nødvendigvis kortfattede anmeldelser og artikler i enkelte aviser. Men Tvedts synsmåter syntes likevel å «sette seg» i deler av den offentlige samtalen, begrepene «hans» ble tatt for god fisk, ingen faghistorikere tok et ordentlig oppgjør med den underlige og direkte feilaktige historieskrivningen hans. [...] Uansett var det et behov for at noen forsøkte å levere en grundigere, mer omfattende kritikk.» (Fra boka)
