Forlaget skriver om denne boka:
Ja er en svært typisk Thomas Bernhard-roman bortsett fra at han her for en gangs skyld tar utgangspunkt i en kvinne. Igjen dreier det seg om et såkalt "åndsmenneske", en vitenskapsmann som har slått seg ned i en ruin av et hus på den østerrikske landsbygda, hvor han lenge har arbeidet med et prosjekt om "antistoffer". Men isolasjonen og fortvilelsen blir for trykkende, meningsløsheten ved tilværelsen og prosjektet for åpenbar.
Etter forgjeves å ha forsøkt å stive seg opp med verker av Schopenhauer og Schumann springer han i sin ytterste eksistensnød til eiendomsmegleren Moritz, som er den eneste han pleier kontakt med, i et siste forsøk på å unngå galskapen og selvmordstankene.
Her møter han livsledsagersken til en sveitsisk eiendomskjøper som umiddelbart vekker hans oppmerksomhet. Hun viser seg å være en åndslikesinnet perserinne og for ham en livreddende person, om enn hun selv er ved randen av sammenbrudd.
"Jeg hadde stadig behov for å være sammen med mennesker, men ikke lenger styrke til det og hadde altså ikke lenger noen mulighet til å knytte noen form for kontakt, og bare med åndens og kroppens største anstrengelser hadde det vært mulig for meg med visse sipelthen eksistensnødvendige mellomrom å oppsøke Moritz, slå meg ned i det moritzske hus et par timer, noe som imidertid også bare hadde vært mulig under de største vanskeligheter og alltid hadde vært en akt av ytterste selvfornektelse."
