Forlaget skriver om denne boka: Thomas holder godt rundt meg. Når jeg klatrer opp til ham i senga. Når jeg ikke engang orker å fortelle. Jeg har håret foran ansiktet. Resten av dagen også. Det bare faller fram nedover øynene når jeg skal si noe, når jeg må sette meg inntil de andre på møterommet og jeg ikke aner hva de snakker om. Hva var det vi hadde trodd? Hvordan var det det skulle være? Jeg går på tå i gangene. Jeg snakker ikke med noen. Jeg tror det lyser av meg, hvis jeg ikke passer på håret, bretter det foran, at det lyser; to blå striper, i pannen, ut gjennom øynene. To blå er Mies fortelling. Den begynner den dagen hun bestemmer seg for å bli gravid. Det er da Mie for første gang kjenner at alle de gamle familiehistoriene er i ferd med å falle fra hverandre. Mie reiser til mormor på Vestlandet, hun tenker seg tilbake til pappas fang, til bildet av mamma i den hvite ballettkjolen. Og mens hun leter kommer også Mies egen historie fram; det er en historie om å kjenne vekten av det usagte, om å fremtvinge hemmeligheter og om å finne seg selv i en ny rolle.
