Dødens uteblivelse
«DAGEN ETTER DØDE INGEN. Denne omstendighet, så stikk i strid med livets normer, fylte menneskenes sinn med den største uro, noe som må sies å være høyst berettiget med tanke på at det ikke finnes eksempler på et slikt fenomen i den førtibinds verdenshistorien, ikke et eneste tilfelle man kunne vise til, da det skulle ha gått en hel dag, med alle dens storslagne fireogtyve timer, dagtid så vel som nattetid, morgentid så vel som kveldstid, uten at det forekom et dødsfall grunnet sykdom, en dødsulykke, et fullført selvmord, absolutt ingenting, kort sagt intet.»
Slik innleder José Saramango Dødens uteblivelse. Fortellingen tar utgangspunkt i en helt ny situasjon: En dag dør ingen. En merkelig tilfeldighet kanskje? Men dagen etter dør det heller ingen. Og ikke dagen deretter.
Skal man juble eller fortvile? For hvordan forholder vi oss til Gud uten døden, til hverandre uten den vante rytmen av liv og død?