Forlaget skriver om denne boka:
"Og du må gå, Maria, du må absolutt fram, gå, over en bekk, og du går langs den og ser, går oppover og nedover men den er så brei, helt enorm av all snøsmeltinga men til slutt ser du en slags overgang av jernbanesviller og du går med forsiktige skritt og klarer det nesten, er nesten halvveis men så glir du, glir av stokkene og ned i vannet og du mister pusten, hiver etter pusten, kjenner det iskalde vannet mot magen og du klamrer deg opp igjen og går i stedet ned til havna men også den er oversvømt. Det er vann overalt, i alle kjellere og små planker og pappesker flyter og du må snu igjen. Mørket du går forbi. Ned til sjøen, langgrunt. Gutten som drukna i isbader-rekka. De to pinnene i bekken. Til slutt glei de uti. For korte, selv på stammens smaleste. Det var da han kom."
I denne romanen er det vanskelig å skille mellom søvn og våken tilstand, hva som er og hva som kunne vært. Gjennom ulike stemmer og stilarter skrives fortellingen om Maria og Gabriel fram på en ny måte. Maria sier hun har født et barn, men Barnet lar seg ikke finne igjen, og hun blir ikke trodd. VÅKE (Håret gråter jeg i) er en motstandens bok, om sex som det naturligste i verden, om det å leve ut sin lyst og om det å ligge under.
