I den Røde armé kjempet kvinner side om side med menn under andre verdenskrig. De var piloter, stridsvognsførere, spanere og snikskyttere. Det var også kvinnelige sykepleiere som bar de sårede ut fra stridssonen. Men i motstetning til mennene ble de aldri hyllet etter krigen, men møtt med skepsis og ikke sjelden med forakt. Så disse kvinnene tiet, helt til Svetlana Aleksijevitsj førti år senere oppsøkte dem og fikk dem til å fortelle. Boka bygger på flere hundre dybdeintervjuer, og ble utgitt for første gang i sensurert utgave i 1984. Først i 2004 ble den komplette utgaven, som den norske oversettelsen bygger på, ferdigstilt.
Kvinnene som kjempet i den røde arme, side om side med mennene, var piloter, stridsvognførere, spanere og snikskyttere. Eller de var sykepleiere som bar de sårede ut fra stridssonen. Til forskjell fra mennene ble ikke disse kvinnene betraktet som helter etter krigen, men i stedet møtt med mistenksomhet og ikke sjelden med forakt. Så de tiet. Helt til Svetlana Aleksijevitsj førti år senere begynte å oppsøke dem i hjemmene deres og på fabrikkene og ba dem fortelle sin historie.
Denne prisbelønte boka bygger på et hundretalls dybdeintervjuer og inngår i forfatterens store livsverk Utopiens stemmer som er et unikt forsøk på å beskrive den sovjetiske erfaring ut fra det lille menneskets perspektiv.
«Skal du bare lese en eneste bok i år, så foreslår jeg den her: Svetlana Aleksijevitsjs Krigen har intet kvinnelig ansikt. Enten du hater krigsskildringer eller tilhører de lidenskapelige nerdene som ikke kan motstå suget fra fronten, er dette boka for deg. På en og samme tid en dramatisk dokumentar - et historisk scoop - og et unikt kunstverk i den store russiske litterære tradisjonen.»
