Med sine inngående studier av den danske filosofen og teologen K.E. Løgstrups tenkning, og på bakgrunn av en dyp fortrolighet med den europeiske fenomenologiske tradisjon som Løgstrup står i, har sykepleieren og filosofen Kari Martinsen gjennom årene "tenkt med" Løgstrup i forhold til sykepleien på en original og ytterst selvstendig måte.
Boken handler om en ofte oversett eller forbigått del av Løgstrups tenkning: hans filosofi om sansningen. Boken belyser hvordan etikk kan leses i lys av sansningen som en vekselvirkende bevegelse mellom spontanitet og ettertanke. Med eksempler fra sykepleiernes praksis viser Martinsen hvordan Løgstrups tenkning kan inspirere til og omsettes i en "anvendt etikk", samtidig som hun med eksemplene viser at nettopp sykepleierpraksis kan opplyse den etiskfilosofiske tenkning. Det er med andre ord en vekselvirkning mellom Løgstrups tenkning og sykepleiens praksisfelt som gjensidig belyser hverandre. Eksempler som tas opp, dreier seg om travelhet og tid, skam og skamløshet, skyld om omsorgsansvar, undring og kunnskap.
Den danske sykehuspresten Tom Andersen Kjær har bidratt med et kapittel til slutt i boken om Løgstrup og samtalens kunst i sykepleien. Kjær viser i forlengelse av Løgstrup og Martinsen at samtalen er ett av de rom hvor sykepleieren kan ta vare på et stykke av medmenneskets liv, og hvordan Løgstrups filosofi om sansningen og kunstneriske uttrykk nettopp gjør dette tydelig.