Høsten 2014 kom den store flommen til Vestlandet. Meteorologene estimerte at man sto midt i en 700-årsflom. Stueland opplevde den på nært hold. Hvilket språk benytter vi oss av for å snakke om klodens tilstand? Hvilket forhold får barn til naturen hvis vi tidlig lærer dem at beskyttelse og polstring er nødvendige for å klatre i trær? Hva innebærer det at temperaturen på kloden øker med 2 grader? Disse, og flere akutte spørsmål, stiller forfatteren i denne boken, og fører en diskusjon om klimaforandringer, og om vårt forhold til naturen.
Høsten 2014 kom den store flommen til Vestlandet. Espen Stueland var på vei hjem fra fotballtrening på Voss med sin yngste datter da vannmassene slukte sykkelen hennes. Tre dager senere estimerte meteorologene at vi sto midt i en 700-årsflom. Dagsrevyen meldte at nedbørsmengden tilsvarte en pall med melkekartonger opp til brysthøyde, på hver kvadratmeter i fylket. Hvilket språk bruker vi for å snakke om klodens tilstand? Hvilket forhold får barn til naturen hvis vi tidlig lærer dem at beskyttelse og polstring er nødvendig for å klatre i trær? Hva innebærer det at temperaturen på kloden øker med 2 grader, eller så mye som 4? Hva hvis vi tenker oss samme økning i menneskekroppen? Hvorfor er det «ut» å snakke om natur i svensk poesi, hva er den nye bølgen med økokritikk i dansk poesi, og hva er et norsk toksisk dikt? Hva mener Erna Solberg når hun sier: «Jeg er klimaoptimist»? I denne boka stiller Espen Stueland akutte spørsmål og fører en opprømt diskusjon om klimaforandringer, om vårt forhold til naturen slik det kan avleses i poesien, i det politiske språket. Å ferdes i naturen er en kilde til uovertrufne gleder, og naturen er vår arv til etterkommerne.
