Elise inviterer til selskap på fødselsdagen sin, og føler en stor takknemlighet for sin store og kjære familie. Tenk at de er så mange! Så heldige hun og Johan har vært! Men når Johan legges inn på sykehus like etter, blir ensomhetsfølelsen desto sterkere ... Hun savnet Johan, klarte ikke å venne seg til å være alene i huset. Hun savnet stemmer, dører som gikk opp og ble smelt igjen, latter, liv og røre. «Jeg egner meg ikke til å være alene,» sukket hun høyt. Hun var født til å ha en stor familie rundt seg, mange å ta seg av, mange å dekke på til. Noe så stusslig som en ensom tallerken på bordet, bare en skje, kniv og gaffel. Det var ikke noe hyggelig å tenne et stearinlys engang.
