De druknede og de bergede blir ofte omtalt som Primo Levis etiske testament. Boken er et resultat av et liv med refleksjoner over Auschwitz og over hva som står igjen etter denne mørke historiske hendelsen. Førti år etter den selvbiografiske vitneskildringen Hvis dette er et menneske og etter flere tiår med formidlingsarbeid som tidsvitne må Levi ha kjent et sterkt behov for å gå enda dypere i analysen av utryddelsesleirenes vesen. Levis bok dissekerer Auschwitz som organisasjon med noen spesifikke kjennetegn. Han skriver seg stadig lenger inn i de store spørsmålene som aldri slapp taket i ham: Hvordan fungerte Auschwitz? Hva slags menneskelige mekanismer var virksomme for å få utryddelsesleiren til å fungere? Hvordan ble fangene brukt? Hvem overlevde, hvem ble i stand til å bære vitnesbyrd? Hvordan fungerer minnet? Hvordan kan vi forstå de overlevendes skamfølelse? Etterord ved Margareth Hagen, professor i italiensk litteratur ved Universitetet i Bergen.
40 år etter at han gav ut den selvbiografiske vitneskildringen «Hvis dette er et menneske» publiserte den italienske forfatteren og kjemikeren Primo Levi «De druknede og de bergede». I essay-form forsøker han å trenge inn i logikken bak utrydningsleiren Auschwitz. Med sine egne erfaringer som veiviser, prøver han å avdekke både overgriperen og de undertryktes motiver for å handle slik de gjorde, og hvilke menneskelige mekanismer som lå til grunn for i det hele tatt å drifte et slik system. Boken analyserer den meningsløse voldsutøvelsen, samarbeidet mellom fangevokter og fanger- som kunne bety et være eller ikke være, utfordringer knyttet til erindringsarbeidet og de gjenlevendes skyldfølelse. Boken kommer med et etterord av Margareth Hagen, professor i italiensk litteratur ved Universitetet i Bergen. Omtalen er utarbeidet av BS.
