Pandemien som inntraff i 2020 ble for mange et varsel om hvor nært menneskekroppen er knyttet til resten av naturen, og dermed hvor påvirkelig den er, selv fra noe så lite som et virus. Men historien har vist at denne situasjonen på ingen måter er ny. Massedød og forsøk på å forhindre dette har pågått i uminnelige tider. I denne boken ser forfatter Espen Stueland på hvordan mesterverk fra skjønnlitteraturen har skildret enkeltmenneskene og samfunnets møte med pandemier. Innskrenking av bevegelsesfriheten, smittefrykt og ensom avskjed med kjære man ikke kan komme nær. Men Stueland benytter også skjønnlitteraturen som prisme for å vise frem hvordan legevitenskap og helsepolitikk møter biologiske utfordringer samfunnet stilles overfor. Omtalen er utarbeidet av BS.
MED KORONAKRISEN HAR vi fått en kraftig påminnelse om det banale faktum at kroppen er uendelig mye mer enn en beholder for fri og uavhengig selvutvikling. Kroppen er natur, den er sårbar fordi den er forbundet med alt annet liv - til og med et virus fra flaggermus.
Selv om pandemi og karantene gir en situasjon som er fundamentalt ny for oss i dag, er den ikke ny i menneskehetens historie. I fortellingene om pest og pandemier finnes skildringer av prøvelsene kollektivet og enkeltmennesket blir satt på: Hvordan hindre smittespredning? Hvordan pleie sosiale relasjoner og ivareta forpliktelser overfor medmennesket? Hvordan sørge for de syke, begrave de døde og samtidig unngå å bli smittet? Hvordan bevare verdighet? Kort sagt: Hvordan overleve?
I Pandemiarkivene er siktemålet todelt. Espen Stueland dukker ned i skjønnlitterære mesterverk og ser på hvordan de fremstiller samfunn og enkeltskjebner i perioder med pest og pandemi. Det andre siktemålet, bokens tyngdepunkt, består i å forfølge de medisinske aspektene. med skjønnlitteraturen som veiviser inviteres leseren med inn i legevitenskapelige og helsepolitiske responser på biologiske hendelser.
