"Plutselig faller det våte og tunge vasketøyet, som hele tiden har hengt på en snor tvers over badet og rett over meg, ned på meg. Ti centimeter til og vasketøyet hadde falt ned på ansiktet mitt og jeg ville ha blitt kvalt. Nonnen kommer inn, griper vasketøyet og slenger det bort på en stol ved badekaret. Så løfter hun opp hånden min. Hun går hele natten gjennom rommene og løfter om og om igjen opp hender og føler på pulsslaget. Hun begynner å ta sengetøyet av sengen hvor et menneske nettopp er død. Etter pusten å dømme en mann: Hun kaster sengetøyet på gulvet og løfter opp hånden min, som om hun nå venter på min død. Så bøyer hun seg, tar sengetøyet og går ut med det. Nå vil jeg leve. Et par ganger til kommer nonnen inn og løfter opp hånden min. Så, ut på morgenkvisten, kommer noen pleiere og løfter sengen min opp på gummihjul og kjører den tilbake til sykesalen. Plutselig, tenker jeg, stoppet pusten til mannen foran meg. Jeg vil ikke dø, tenker jeg. Ikke nå."
