«Å være eller ikke være, det er problemet.
Om det er mere edelt av et sinn
å utstå skjebnens slyngkast og piler
enn å ta til våpen mot et hav av plager
og ende dem ved motstand? Dø, å sove -
og ikke mer; å si at med en søvn
vil all vår hjertesorg ta slutt og alle
de tusen slag naturen har å by på
og kjødet tar i arv - det er en slutt
vi inderlig må ønske oss. Å dø
å sove. Sove, kanskje drømme.
Ja, der er haken. For, i dødens søvn,
hva for slags drømmer kan det ikke komme
når vi har rystet av oss livets tummel?»
«Svakhet du heter kvinne - en liten måned,
før skoene var gamle som hun brukte
da hun, oppløst i tårer lik Niobe,
fulgte min far til graven, inngikk hun,
hun! - Gud, et dyr uten forstandens bruk
ville ha sørget lenger - ekteskap
med broren til min far, men ikke mer
lik faren min enn jeg er lik Herkules -
innen en måned, før hun ennå var
kvitt sine røde øyne etter saltet
fra affekterte tårer, giftet hun seg.
Å for en syndig hast det var å ile
så lettbent hen til blodskamslakener.
Det går ikke og kán ikke gå godt.
Men la mitt hjerte briste, jeg må tie.»
