«Lyssjakten» er Saramagos «tapte» roman - romanen som ble lagt i en skuff, for så å bli funnet igjen flere år senere. I romanen møter vi et knippe naboer i Lisboa. Vi møter Silvestre og Mariana, et lykkelig, eldre gift par, som tar inn den unge nomaden Abel som leieboer. De oppdager raskt hvor forskjellige de er. Adriana som elsker Beethoven mer enn noen mann. Carmen som forlater Galicia for å gifte seg med Emilio, men hater Lisboa og lengter etter hennes første kjærlighet, Manolo. Lidia som jobbet som prostituert, men som nå forsørges av Paulo, en velstående mann som har problemer med å være trofast. Saramago sendte opprinnelig manuset inn i 1953, men hørte ikke noe fra forlaget før 1989, da de gjenfant det. Saramago ga aldri tillatelse til å gi det ut i sin egen levetid. Omtalen er utarbeidet av BS.
Saramago sendte inn manuset til Lyssjakten i 1953 og fikk ikke svar før i 1989. Da gjenfant forlaget det i en skuff og selv om dette fortsatt var noen år før han fikk nobelprisen, ville de gjerne utgi. Saramago nektet og gav ingen tillatelse til å utgi dette ungdomsverket i sin egen levetid. Boken representerte for ham ikke først og fremst et minne om avslag, men om forlagets likegyldighet og dårlige manerer. Det er uansett en begivenhet at boken endelig kommer ut, for dette er en roman som allerede tydelig viser at den kommende mesteren var full av kreativitet og ikke vek unna for kontroversielle spørsmål.
Vi blir kjent med et knippe naboer i Lisboa som Silvestre og Mariana, et eldre, godt gift ektepar som tar inn den unge Abel som leieboer. Adriane, som er mer glad i Beethoven enn menn, men hvis gryende seksuelle oppvåkning er i ferd med skape nye følelser. Carmen har forlatt Galicia for å gifte seg med den stillferdige Emilio, men hater Lisboa og lengter tilbake til sin første store kjærlighet, Manolo. Lidia som pleide å jobbe på gaten som prostituert, men nå har en fast "venn", den rike Paulo, som sørger for henne.
